Litt generell informasjon om Tilknytningsforstyrrelse

Tenkte at det er greit å legge ut litt generell informasjon om Tilknytningsforstyrrelse her på bloggen. 

Du kan også lese mer på www.tilknytningsforstyrrelse.com, www.haarklou.no eller på Facebook - søk opp "Tilkytningsforstyrrelse Norge"

Kjennetegn på tilknytningsforstyrrelser:
Man kan oppleve en eller flere av disse punktene hos barn med TF.

• Barnet har vært utsatt for mishandling eller vanskjøtsel i løpet av sine tre første leveår. Brudd i nære relasjoner kan også forekomme.
• Intense kontroll "kriger" - barnet er sjefete, argumenterende, trassig og sint
• Motsetter seg affeksjon på foreldrenes premisser
• Manglende blikk kontakt, spesielt mot foreldrene.
  
• Manipulerende - overflatisk sjarmerende og enkgasjerende
• Udiskriminerende med fremmede
• Manglende/få venner - sliter med jevnbyrdige forhold
• Stjeler og lyver om det opplagte
• Destruktiv med eiendeler, seg selv og andre
• Dårlig impulskontroll
• Hyperoppmerksom på omgivelsene/Hyperaktiv
• Lærevansker/forsinkelser
• Språkvansker
• Ustanselig skravling/ og eller spørsmål
• Krevende og klengete
• Konfliktfylt forhold til mat (hamstrer, nekter å spise, spiser rare ting)
• Facinasjon ovenfor brann, blod, våpen osv
• Overfokuert på "små vondter", mens de blåser av "store vondter"

Man skiller mellom Reaktiv tilknytningsforstyrrelse og Udiskriminerende tilknytningsforstyrrelse
Diagnosene finnes i ICD-10 - F94.1 og F94.2 - Som er det internasjonale diagnosesystemet.
Kan forveksles med gjennomgripende utviklingsforstyrrelse/Aspbergers. For mer informasjon som dette, se http://www.kith.no/sokeverktoy/icd10/html/KV_10.htm

Fra artikkelen til Joachim Haarklou "Emma Tvert i mot"  har vi hentet følgende informasjon:

”I risikogruppen for å utvikle en tilknytningsforstyrrelse, kan man finne alt fra adoptivbarn, fosterbarn og barn utsatt for alvorlig omsorgssvikt, til kuvøsebarn og flyktninger og asylsøkerbarn. Gruppen barn og unge med tilknytningsforstyrrelse er økende, og de oppleves ofte som vanskelige å behandle.
Det er viktig å skjønne barnet for å kunne forstå hva barnet er i behov for. Utviklingspsykologisk teori gir grunnlagsforståelsen av barnet med tilknytningsforstyrrelse. Utviklingspsykologisk teori beskriver normalutvikling, og det er denne normalutviklingen barnet med tilknytningsforstyrrelse antatt ikke har fått. Behandling er dermed å gi barnet det det ikke fikk før omsorgsomplasseringen.
Å forstå utviklingspsykologisk teori, betyr å forstå hva det tilknytningsskadete barnet trenger. Tilknytningsforstyrrelse bør dermed behandles med tilknytning.
Det barnet som ikke har vært elsket, skal elskes nå; kjærlighetsforstyrrelse behandles med kjærlighet. Hva vil det så si å være trygt tilknyttet eller elsket?"
Videre beskriver han barna på følgende måte:"Skjev utvikling ved avvikende tilknytningsformer og tilknytningsforstyrrelse; når for dårlig kvalitet i omsorg og omsorgsskift med tap av mor som hovedomsorgsperson utgjør barnets tidligste omsorgserfaringer og dermed relasjons- og tilknytningskvalitetserfaringer, kan disse føre til avvikende tilknytningsformer og senere være i fare for å utvikle seg til tilknytningsforstyrrelser og i voksenlivet til personlighetsforstyrrelser. En avvikende tilknytningsform er den unnvikende, der barnet reagerer alt for lite på tap av mor, ikke gleder seg tilstrekkelig når hun kommer tilbake og er mer opptatt av ting, dvs. leker, enn mor, dvs. mennesker i generalisert forstand. Ved den ambivalente avvikende tilknytningsformen veksler barnet mellom nærhet og avstand som reaksjon på tap av mor og søker ikke trøst ved frustrasjon. Barnet med en avvikende desorganisert og desorientert tilknytningsform viser ingen samlet tilknytningsstrategi rettet mot en hovedtilknytningsperson og virker dermed oppløst, oppdelt og usammenhengende både i handling og kroppsholdning. En kontrollerende væremåte er også beskrevet som en avvikende tilknytningsform."

Denne artikkelen ble første gang trykket i Verdens Barns medlemsblad nr. 1-2008.

Les mer av denne artikkelen, og problemstillinger rundt tilknytningskader, på www.haarklou.no
Atferdsforstyrrelser og følelsesmessige forstyrrelser som vanligvis oppstår i barne- og ungdomsalder(F90-F98)

******************************************

Joachim Haarklou har laget en artikkel som heter "Elsk meg først, så kan jeg leke med de andre". Den ble publisert i Adopsjonsforum 1/2011. Artikkelen dreier seg om hvorfor den nyadopterte ikke bør gå i barnehage. Dersom du følger linken under, kan du lese den. http://www.haarklou.no/media.php?file=84

*****************************************

Har kommet over en artikkel fra tidsskriftet "Spesialpedagogikk" nr 05/10 - "Tilknytningsforstyrrelse hos barn i fosterhjem med fokus på tiltak". Artikkelen belyser mange sider ved diagnosen og påpeker det faktum at det finnes lite kjennskap til hvordan man skal sette inn adekvate tiltak i barnehage og skole for barn med diagnosen. En meget bra artikkel, som anbefales. Artikkelen er skrevet at Christine Scott og Magnhild Elin Monstad, ved Psykiatrien i Vestfold/BUPA. 

Av og til undres jeg

Vi har ei vakker gulljente på ni år, var så heldige å få adoptere henne og hun har diagnosen RTF og ADHD. 
I dag har jeg og gulljenta vært på riding. En aktivitet hun trives med og mestrer rimelig greit. Det vil si, hun er mer opptatt av hvilken hjelp de andre i gruppa får og hva de ikke klarer... For det er urettferdig om hun ikke får eksakt lik hjelp, og hvis hun må gjøre noe som hun kan, men de andre ikke klarer, så er det urettferdig også. Det er med andre ord ikke så lett å tilfredsstille henne. I tillegg har hun diverse utsagn som egner seg mer blandt tenåringer eller bryggesjauere. "Hold kjeft", "duste-mamma" og så videre hagler i perioder. Jeg kan sikkert av og til holde mer kjeft, og er sikkert ganske dustete innimellom. Men når hesten viser vilje, så  er det vel ikke noe særlig jeg har hatt med det å gjøre. .... I tillegg klyper hun noe aldeles forferdelig. Vet at jeg skulle trent underarmene bedre, men man må være på nivå med Marit Bjørgens armer for å motstå disse klypene. Det er værre de dagene hun er sliten, og nå etter jul har hun i tillegg svømming på skolen på tirsdager... Så hun ER sliten disse dagene... Ingen god opplevelse.
Når vi så til slutt må forlate stallen fordi hun blir for sliten - merker det på hyppigheten av ukvemsord, så er det JEG som er syndebukken. Jeg som ikke har latt henne få stelle den søøøøte hesten, og latt henne få gjøre seg ferdig. Etter litt stillhet fra min side i bilen på vei hjem, begynner hun å roe seg ned. Hun flytter gjerne fokus over på noe annet jeg har gjort feil eller som ikke har gått hennes vei. Deretter blir hun lei seg, og skal "si det til pappa" Da vet jeg at gulljenta vår er i ferd med å innse tabben hun har gjort, og bli mottakelig for omsorg og gode samtaler. Vel hjemme begynner hun å storgråte, og er full av dårlig samvittighet. Hun kan da forklare hele hendelses forløpet riktig, hva som har gått galt og hvorfor vi måtte reise fra stallen osv. til pappan sin. Og vi kan sette oss ned og snakke sammen om dette, og roe ned. Hun liker godt å ligge i fanget etter slike "uttømminger".
Det jeg ikke skjønner er: Hvorfor skjer dette gang etter gang.OG hva annet skal jeg gjøre for å få henne til å stoppe den uønskede adferden tidligere?? Tenker at ridingen er noe hun virkelig brenner for og som hun liker å gjøre. Skolen er jo pes og ikke lystbetont i noen særlig grad om dagen. Men vi ser at hun sliter med å se hva det er hun mestrer. Hun er rett og slett fokusert på alt hun ikke kan... Det er vanskelig. Hun kan gå  med hesten alene og hun kan trave. MEN hun kan ikke galloppere. Og det er hun veldig opptatt av. Det er ingen på hennes kull som gallopperer, men hun vet at det går an, og hun har sett andre ungdommer/voksne galloppere. Det er urettferdig at hun ikke får galloppere.....
Tips mottas med takk!

Hei og velkommen !!

En forening for alle som berøres av tilknyttningsforstyrrelser, enten reaktiv eller udiskriminerende. Enten som familie, fagperson eller på annen måte intressert i temaet.
Målsettningen er å gi støtte og råd til de som trenger det, samt en begynnelse på en støtteforening for målgruppen.
Vi har ulik erfaring og bakgrunn, både personlig og profesjonelt. Og håper å kunne dele vår erfaring, samt spre informasjon om diagnosen.